Montebellorittet begynner rart. Det er ikke start ved start på en måte. Neida, først skal vi kjøre noen km bak en bil, gjennom Sande og ut på lande. Så uten forvarsel er liksom rittet i gang. Ikke noe piping ala Birken eller Lillehammer-Oslo, neida, man må vite eksakt hvor ting starter. Helt borte i natta spør du meg. Jeg liker å ha kontroll på tiden via egen klokke, og jeg hørte og hørte etter pipen som aldri kom. Dermed startet jeg pulsklokka noen km for sent, og tiden på klokka er ca 10 min for raskt. Jaja, det er jo ikke det verste.
I startet går det oppover, oppover, oppover på grus. Det tar nesten aldri slutt. 10km oppoverbakke er langt. Og denne bakken er brattere enn opp til Skramstad på Birken, måtte ned i første gir mange ganger. På toppen var følelsen og formen ganske god. Jeg syklet sammen med Christian fra jobben, og vi holdt sammen enn så lenge. Etter toppen er litt nedover før det bærer inn på sti og skikkelig terrengsykling.
Og her kommer tabba! Snakk om dustetabbe. Etter noen hundre meter inn på stien synes jeg at det er litt vel mye luft i dekkene og tenker at kanskje det er smart å slippe ut litt. Kjedelige å punktere pga. for harde dekk. Og i det jeg skrur at ventilhetta skjer det, innmaten i ventilen følger med! Og lufta bare fyker ut i en vill fart. Jeg merker stresset bare komme som et lyn, og får skrudd på ventilen igjen. Men det er for lite luft i dekket til at jeg kan sykle videre, og jeg må ta frem pumpa og begynne å pumpe. Hvorfor i all verden skulle jeg surre med dette??? Og ikke nok med det, jeg får inn litt luft, hiver meg på sykkelen igjen og tråkker videre. Merker med en gang at det er altfor lite luft i bakhjulet og må bare stoppe igjen. Frem med pumpa igjen, pumper inn mer luft, og i det jeg er fornøyd og skal skru pumpa av ventilen skjer det igjen, hele drittinnmaten av en ventil sitter fast i pumpa, og denne gangen er jeg ikke rask nok, all lufta fyker ut av dekket! Er det mulig! Jeg har luft på boks i veska under sete, vurderer å ta frem en patron, men tenker "at skal jeg surre med det på toppen av dette? Har jo aldri brukt luft på patron før.!" Velger dermed å pumpe dekket opp med den lille pumpa jeg har på sykkelen. Og jeg skal love dere, det tar tid. Kjenner på dekket igjen, sånn passe fornøyd med trykket, kjenner at pulsen ikke akkurat har sunket de siste minuttene og at alle folka i løypa er borte. Det kommer en slenger her og der, men ingen å henge på når det blir grus igjen. Kommer meg på sykkelen igjen, og gir meg i kast med mer sti, søle og stein. Men litt mer luft i bakdekket går det rett så bra over stein og røtter. Kommer meg helskinnet ut på grusvei igjen, og merker etter kun få meter at jeg skulle nok hatt mer luft bak. Konkluderer med at det får bare holde, og at jeg mulig taper mer tid på å stoppe og pumpe enn å sykle med litt mindre luft enn optimalt i bakdekket.
Ved første matstasjon har de både YT energidrikk (fytti så sterk), bananer og ikke minst, en skikkelig sykkelpumpe. Jeg får hjelp til å få skikkelig trykk i bakhjulet, og rullere videre. Merker med en gang at det er mer respons i sykkelen nå. Nydelig. Pulsen er ikke akkurat lav, men det får jo bare være. Man blir ganske glad for de små ting når nøden er "stor".
Etter en liten stund på grus bærer det inn i samme traseen som Drammensrittet. Nydelig å være kjent. Det terrengpartiet etter drikkestasjonen har syklet at par ganger med Bernt-Ole og Drammensrittet i fjor. Litt gåing i de bratteste kneikene, men jeg prøver å sykle så mye som mulig. Det er et par jenter som ligger foran meg i dette partiet, jeg klarer å kjøre fordi en av dem, men hun siste biter bra fra seg når klarer å sykle, så henne må jeg bare slippe. Litt ergerlig.
Det blir litt asfalt gjennom et boligfelt før vi ender i skogen igjen på andre siden av Konnerudgata, men mye lettere skogsterreng nå. Kan mer minne om en litt dårlig skogsbilvei. Løypa svinger ut på en topp som jeg ikke helt klarer å beskrive hvor er, men derfra og mot mål går det på turvei med grus og lett kupert. Siden jeg kjører mye fortere i nedoverbakkene enn noen av jentene rundt meg klarer jeg nå å ta igjen henne som syklet fra meg i det forrige skogspartiet. Helt nydelig følelse. Og enda bedre følelse å se Konnerud skistadion og asfalten på rulleskiløypa. Bare å bite tenna sammen mot de siste hundre meterne mot mål.I mål på 2.56! Deilig.
Kort oppsummert er rittet hardt men morsomt. Veldig moro å bare kline til i nedoverbakkene i terrenget og bare kjenne sykkelen flyr under deg. Om jeg kommer tilbake neste år.. Kanskje, kanskje ikke. Skal jeg være helt kynisk med tanke på seeding til Birken er nok ikke Montebello det smarteste jeg gjør.
//Glenn
Kart og annet på linken under.
http://www.endomondo.com/workouts/56487859
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar