Ultrabirken 2014

Drammen noen dager før 29. aug. 2014.

Det hele startet med usikkert rundt logistikken på dette rittet siden jeg gjør dette alene. Synes egentlig flere av gutta må skjerpe seg og stille til start i Birken igjen, trenger ikke å være Ultra'n, men vanlig Birken.

Enden på visa ble at jeg tok toget til Dal stasjon på torsdag ettermiddag, møtte en kar fra forumet til terrengsykkel.no jeg aldri har sett eller snakket med. Satt på videre i hans Golf, med et dertil knøttelite sykkelstativ. Min hang på nåde bakerst, hjula måtte vi ta av og putte inn i bilen. Videre overnatten jeg hos en vertsfamilie på Rena sammen med han. Det fungerte egentlig veldig bra, vi bodde veldig nære både nummerutdeling og start.

Så kommer dette med dekk. Med tanke på tiden jeg brukte, vet jeg at mange timers bekymring for hvilke dekk jeg skulle ha på sykkelen var helt unødvendig. Jeg hadde fint klart de 5.5 milene på grus med f.eks Ardent Race, kanskje brukt 10 min lenger, men det spiller liten rolle i sammenhengen. Nå ble det Schwalbe Nobby Nic 2.25 foran og Schwalbe Rocket Ron 2.25 bak. Begge med forsterkede sidevegger, som på Schwalbe-språket heter Snakeskin. Men usikkerheten om punktering var jo hele tiden til stede pga. litt lettere dekkvalg enn Ardent Race. Kombinasjonen fungerte faktisk svært godt hele veien, de triller godt på grus, og med tørt føre og mye stein ble ikke Rocket Ron glatte på svabergene heller.

Det å bo så nære start har sine store fordeler, du slipper å stå opp kl 04.00 for å rekke en buss fra Lillehammer kl. 05.00. Fredag morgen, klokka på 06.00, sto opp, god tid, god frokost, pakket ned, takket for meg og syklet rolig bort til start. Bedre oppladning foran et så langt ritt kan det ikke bli.

Så, endelig start på Ultrabirken 2014! Dette har jeg jo gnålet om siden høsten 2013, og veldig mye spenning skulle endelig ut av kroppen. Feltet dro av sted i svært behagelig tempo. Kan ikke sammenliknes med vanlig Birken i det hele tatt. Riktignok siger folk fra oppover mot Skramstad, men Ultrabirken tar en litt annen vei, så jeg ble ikke frakjørt så fort vi kom på grusvei. Dannet nok en slags baktropp, men ikke helt sist.

De første 5.5 milene gikk veldig bra, god fart på grusvei, og Rosinbakken kom til syne etter ca 2,5 timer på sykkelen. Rosinbakken går helt greit, den er jo ikke så lang og bratt som folk skal ha det til. Hyggelig med funksjonærer som deler ut rosiner og heier på oss få Ultrabirkere. Hordene fra fredagsbirken har ikke kommet så langt ennå.

På toppen av Rosinbakken står det skilt "Ultrabirken til høyre om 200m". Nå starter den egentlig Ultrabirken, grusveien har jo bare vært transport. Gjør en kort stopp, tar ut litt luft, og prøver å spise litt niste. Spise på sti, helt håpløst. Jeg mister kontakt med de få jeg syklet sammen med, trøkker i meg to brødskiver med syltetøy og kommer meg på sykkelen.

Stien vi starter på består for det meste av skobunn og stein. Mye stein, og spisse stein. Det blir faktisk litt trilling, ikke bra. Landskapet åpner seg litt, stien blir mer lik de hjemme, litt mer søle. Kommer meg over en ørliten "søle-myr", selvtilliten stiger. Litt mer sti og vi kommer ut på en skogsbilvei, og en matstasjon. For første gang i Birkensammenheng får vi servert både brødmat og salamipølse. Veldig godt, men håpløst å spise med litt puls. Stemningen er helt super, de fleste rundt meg har så god tid at de legger fra seg sykkelen og står stille og spiser.

Vi fortsetter noen hundre meter på grus, også bærer det inn på smal fjellsti. Sti av typen du finner på fjellet, med kun plass til en i bredden. Det er fortsatt mye stein, igjen litt trilling, men finner flyten litt lenger opp. 

Etter en stund vender stien nedover en slak fjellside, relativt teknisk. Jeg har en bak meg som tydelig ønsker å kjøre fortere, kjenner jeg blir litt stresse av det, men stopper ikke. I bunnen av denne slake bakken er det en "myrbekk", og med høy selvtillit fra forrige bekkepassering "gøtser" jeg ut i bekken. FULL STOPP, over styret og rett i bekken. Nesten som å bade, blir både våt og litt kald. Greit nok. Men det verste er at at jeg slår venstre lår kraftig i en stein. Det gjør utrolig vondt.

Han bak meg spør, "går det bra?", og hva i all verden skal jeg svare?? Jeg er jo like hel, ingen ting er brukket, jeg svarer "greit nok". Hva med sykkelen er neste spørsmål. Og den er faktisk like hel.

Det å sykle oppoverbakker etter fallet er nesten helt håpløst, det verker i venstre lår, jeg har mistet piffen, men bestemmer meg allerede nå at dersom kroppen holder og jeg klarer å holde sperrefristen så skal jeg fullføre. Jeg karer meg til Hafjell, får en krampe jeg ikke har kjent maken til i en slak grusbakke før vi skal kjøre deler av downhilløypene. Må bare stå helt stille å la krampene ri av. Fytti, har ikke kjent det sånn før.

Hafjell var rett og slett ikke morsomt. Det er bratte svinger, om igjen og om igjen. Også veien opp da! Aner ikke hvor lang tid jeg brukte opp, men jeg måtte nok gå 98% av veien. Låra er ikke gode..

Kommer meg til Pellastova, og det er 45 min igjen til sperrefristen. Her møter jeg fortsatt andre Ultrabirkere som ligger etter skjema. Men neste sperrefrist er langt unna, tar noen brødskiver og roer ned. Beina føles bedre, og jeg tråkker fra Pellastova med godt mot. Men jeg kommer ikke lang, i første kneik slår krampene så kraftig til i høyre lår at jeg må stå stille lenge. Faktisk hele umulig å gå. Jeg vet ikke hvor lenge, men jeg kommer meg videre. Går sakte, og jeg fant vel ut på dette tidspunktet at jeg må gå de fleste oppoverbakker resten av turen. Tiden på 8 timer kan jeg se langt etter.

Resten av turen er nesten en endeløs stiferd med blanding av flotte stier, oppoverbakker til fots, og nedoverbakker som jeg definitivt ikke ville ha kjørt ned på trening. Nå må vel Sjusjøen komme til synes snart?? Jo, der, langt borte er det noe som minner om Sjusjøen, og hvor i all verden er Lillehammer.

Endelig siste matstasjon, men det er fortsatt 19km igjen. Ultrabirken tar selvsagt en annen vei mot mål enn vanlig Birken, og nå har det blitt så sent at folk har kommet fra jobb og startet med joggeturen eller turen med bikkja, mens jeg, jeg sykler fortsatt sykkelritt! En svært absurd opplevelse.

Ballettbakken! Full gass mot mål, må ta det med ro i kneika der jeg fikk kramper i fjor, men ellers er det fri fart. Kjører forbi en sliten fredagsbirker, lurer på hvor lang tid hun har brukt fra Rena til Lillehammer?

I mål etter 10t og 7min!

Jeg er helt alene i målområde. Ingen speaker, noen få som kommenterer at jeg kommer helt alene, må jo bare at det med god humor. Utrolig godt å være i mål, klarer nesten ikke å gå, men det går jo over. Tid for dusj, samt ringe to andre fra forumet på terrengsykkel.no, de skal jeg sitte på med hjem :-)

Ultrabirken 2015? Mulig!

Dette ble et lang innlegg, men det var jo en lang tur også...