Drammen 24.aug 2017
På lørdag braker det løs igjen, 86km mellom Rena og Lillehammer. Denne gangen har jeg vært mer sikker på å sykle vanlig Birken enn Ultra, selv om det fristet litt når jeg fikk se GPS sporet til løypa og kunne lese alle lovnader om morsomme flystier på fjellet.
Men tilbake til dette med å gjøre det enkelt. Planen var klar, sykle vanlig Birken, ferdig. Men jeg kjente jo litt på det med å sykle på fulldempern i fjor, du merker at du må dra på 150mm vandring både foran og bak, selv med lockout. Og her kommer litt av overskriften: På tirsdag kjørte jeg som vanlig siste økt før Birken, og hva sluttet å fungere da.. jo lockout. Dvs, jeg kunne ha låste dempere, men det var nesten ikke mulig å få noe demping. Og det kan være litt greit ned de siste bakkene. Så det ble en tur på BM ila onsdagen for å få det fikset. Twinlock/lockout fikset, null stress, hentet sykkelen i dag, alt. Men så... triller jeg på bakhjulet og merker at det går jo svært så dårlig rundt.
Litt tilbake i tid.., jeg har også lekt med tanken om å bruke hardtailen til Ola på Birken. Den står jo nesten bare stille etter han kjøpte fulldemper. Så jeg har kjørt noen økter med den, både Hokksundrunden og rundt Glitre. Kanskje ikke fått noen bedre tider, men det er jo forskjell, spesielt oppover. Så jeg leverer sykkelen til Ola på siste gratis-service på XXL, nevner at de kanskje må rette opp bakhjulet pga. kast. Og det varer og rekker før XXL forteller meg at det er ikke mulig å rette opp, jeg må kjøpe nytt bakhjul. OK, for jo gjøre det da.
XXL forteller meg at sykkelen blir ferdig på fredag 25.aug. Puh, det var egentlig deilig, da er det ingen tvil, det må blir Birken på fulldempern. Pling, pling, SMS fra XXL, sykkelen er ferdig i dag! OK, bort på XXL, hente sykkel, like greit å få det unna. Og nå kommer neste del av overskriften, det nye bakhjulet til Ola triller jo så sinnssykt bra. Det går nesten rundt av seg selv!
Dere kan bare tenke dere verdensmester i å være ubesluttsomt, står utenfor garasjen, klør seg i hode, ringer den ene og den andre. Hva skal jeg gjøre, flytte over dekk og styr til sykkelen til Ola, eller bare drite i det å sykle på min egen. Frem og tilbake, trille hit og trille dit. Og og ned i gata, hvem triller best.
Så endelig da, beslutning tatt, av med dekk fra Scott'n, ut med guffe fra slangeløst, flytte over dekk til Ola sin sykkel, pumpe opp, montere på... bremsene subber!! Er det mulig! Justere bremser. Heldigvis går forhjulene om hverandre, men det er jo forskjellige bremseskiver må du vite. Men enklere å skru 6 skruer enn å igjen skifte dekk.
Nå er det klart, det blir halvdemper med nytt bakhjul (av ukjent merke, XT nav), DT swiss forhjul og Thunderburt 2.25" dekk. Slangeløst foran, med slange bak. Til og med flyttet over sete så baken skal få en fin tur over fjellet.
Da gjenstår det bare litt pakking (har vel aldri pakket så seint før), før turen går til Rena i morgen ettermiddag. Puh.
Lykke til på Birken alle som skal sykle, det blir en fin tur.
//Glenn
torsdag 24. august 2017
torsdag 25. august 2016
Det blir Birken 2016
Nå er det nesten 2 år siden jeg har oppdatert noe på sykkelbloggen. Det meste av oppdateringer skjer nå via Facebook, Strava og Endomondo når det gjelder trening og sykling. Det ble rett og slett for mye å oppdatere 4 steder for hver eneste treningstur. Strava er jo nesten som treningsfacebook, så jeg oppdaterer heller ikke Facebook etter hver tur.
Det har jo skjedd litt på sykkelfronten siden sist oppdatering på bloggen, men veldig kort, jeg har byttet til en grovere fulldempet sykkel. Ikke helt kategorien Enduro, men heller ikke rittfulldemper. Om valget er riktig, usikker, tror ikke det. Jeg har syklet mye mer sti i 2015 og delvis 2016, men jeg savner snerten og allsidigheten til Scott Spark. Spark'en kunne jeg fint bruke på en tur rundt Hokksund på bare asfalt, det blir liksom feil med stisykkel.
Men nå blir det allikevel vanlig Birken på stisykkel. Det er jo den jeg har :-) Grunnen til vanlig Birken og ikke UltraBirken er litt sammensatt.
UltraBirken 2015 var knallhard, det hadde regnet mye dagen før, og mange av stiene i lavlandet var svært fuktige og tunge å sykle. Mange har også omtalt UB 2015 som knotebirken. Noe jeg kan være enig. Jeg klarte ikke sperrefristen ved Pellestova i 2015 og ble tatt ut av rittet. Greit nok, hadde jo allerede vært ute i 10 timer.
Grunn nummer to er at jeg tryna så det sang på sti ned fra Skimten for noen uker siden. Pedalen hektet seg i en rot eller stein, jeg føyk av sykkelen og landet på høyre lår. Gjorde sinnsykt vondt. Det som er rart at jeg kom unna med kun et lite skrubbsår, men låret har svulmet litt opp kan du si. Men det funker å sykle på asfalt og grus, jippi :-) Etter den episoden har jeg blitt en del mer reservert på sti, tror ikke det er så lurt å prøve UB 2016 med det i tankene.
Dermed blir det vanlig Birken. I år er det ny løype, mindre asfalt, noen km med svært mild sti (single-track skogsbilvei) og mer grus. Jeg har montert typiske Birkendekk på sykkelen og dermed ble jo den en helt annen sykkel. Triller på grus og asfalt som bare det.
Det med dekk... Alltid et hett tema rundt Birken. Etter at Schwalbe kom med Thunbert Burt for et år tilbake er jo det blitt det nye Birkendekket. Og det skjønner jeg godt. Dette dekket kan jeg virkelig anbefale for alle som sykler stort sett grus og asfalt. Det triller svært godt, lave knaster i midt på, noe høyere knaster på sidene. Jeg har valgt 2.25" bredde og med SnakeSkin, så tåler de litt mer. Veldig lett å sette opp slangeløst.
Jeg håper å slå rekorden fra 2013 på 4:21, selv med tyngre sykkel og mer vandring på demperne. Løypa er jo litt kortere, mulig jeg må regne på snittfart dersom jeg skal sammenlikne helt korrekt.
Men jeg gleder meg, det blir 86km i rød sone :-)
Sees på Rena.
Det har jo skjedd litt på sykkelfronten siden sist oppdatering på bloggen, men veldig kort, jeg har byttet til en grovere fulldempet sykkel. Ikke helt kategorien Enduro, men heller ikke rittfulldemper. Om valget er riktig, usikker, tror ikke det. Jeg har syklet mye mer sti i 2015 og delvis 2016, men jeg savner snerten og allsidigheten til Scott Spark. Spark'en kunne jeg fint bruke på en tur rundt Hokksund på bare asfalt, det blir liksom feil med stisykkel.
Men nå blir det allikevel vanlig Birken på stisykkel. Det er jo den jeg har :-) Grunnen til vanlig Birken og ikke UltraBirken er litt sammensatt.
UltraBirken 2015 var knallhard, det hadde regnet mye dagen før, og mange av stiene i lavlandet var svært fuktige og tunge å sykle. Mange har også omtalt UB 2015 som knotebirken. Noe jeg kan være enig. Jeg klarte ikke sperrefristen ved Pellestova i 2015 og ble tatt ut av rittet. Greit nok, hadde jo allerede vært ute i 10 timer.
Grunn nummer to er at jeg tryna så det sang på sti ned fra Skimten for noen uker siden. Pedalen hektet seg i en rot eller stein, jeg føyk av sykkelen og landet på høyre lår. Gjorde sinnsykt vondt. Det som er rart at jeg kom unna med kun et lite skrubbsår, men låret har svulmet litt opp kan du si. Men det funker å sykle på asfalt og grus, jippi :-) Etter den episoden har jeg blitt en del mer reservert på sti, tror ikke det er så lurt å prøve UB 2016 med det i tankene.
Dermed blir det vanlig Birken. I år er det ny løype, mindre asfalt, noen km med svært mild sti (single-track skogsbilvei) og mer grus. Jeg har montert typiske Birkendekk på sykkelen og dermed ble jo den en helt annen sykkel. Triller på grus og asfalt som bare det.
Jeg håper å slå rekorden fra 2013 på 4:21, selv med tyngre sykkel og mer vandring på demperne. Løypa er jo litt kortere, mulig jeg må regne på snittfart dersom jeg skal sammenlikne helt korrekt.
Men jeg gleder meg, det blir 86km i rød sone :-)
Sees på Rena.
onsdag 3. september 2014
Tverken via Landfalltjern med Jon Halvor
Trening på sykkel 3.sept 2014
Jeg ligger litt etter med blogging av sykkeltrening om dagen, men jeg håper de fleste turene kommer ut på bloggen. Facebook og Endomondo er mer oppdatert.
Dette ble første tur etter Ultrabirken, 4 dager med pause! Jon Halvor hadde mest lyst en rask tur på beina opp ved siden av Kjøsterudjuvet, men kom på bedre tanker at vi kan jo utnytte sykkelen så lenge som mulig, det blir fort nok mørkt om kvelden.
Det ble opp Thorleif Haugs vei, Landfalltjern, Jon Halvor måtte bade, videre til Tverken og hjem via blåstein. Overraskende god fart opp til Landfalltjern, vi stresset ikke, passert vel demningen etter ca 40 min. Rekorden fra i fjor på lånt Cannondale står fortsatt, 38 min. Men dette er nære nok.
Avtalen var at Jon Halvor skulle bade, og det er helt "innafor". Jeg tråkker litt rundt på gresset så ikke fluene skal finne ut hvor all denne svettelukta kommer fra.
Etter badestoppen gikk turen videre til Tverken, via grusveien.
Kort stopp på Tverken før vi valgte å kjøre ned Blåstein på veien hjem, selv med Jon Halvor sine tynne dekk (hybrid sykkel). Vi snakker ikke noe Bernt-Ole fart her, men helt greit.
Flott tur i supert vær.
Jeg ligger litt etter med blogging av sykkeltrening om dagen, men jeg håper de fleste turene kommer ut på bloggen. Facebook og Endomondo er mer oppdatert.
Dette ble første tur etter Ultrabirken, 4 dager med pause! Jon Halvor hadde mest lyst en rask tur på beina opp ved siden av Kjøsterudjuvet, men kom på bedre tanker at vi kan jo utnytte sykkelen så lenge som mulig, det blir fort nok mørkt om kvelden.
Det ble opp Thorleif Haugs vei, Landfalltjern, Jon Halvor måtte bade, videre til Tverken og hjem via blåstein. Overraskende god fart opp til Landfalltjern, vi stresset ikke, passert vel demningen etter ca 40 min. Rekorden fra i fjor på lånt Cannondale står fortsatt, 38 min. Men dette er nære nok.
 |
| Jon Halvor stuper fra flytebrygga 3. sept 2014. Han tippet ca 18C i vannet |
Etter badestoppen gikk turen videre til Tverken, via grusveien.
Kort stopp på Tverken før vi valgte å kjøre ned Blåstein på veien hjem, selv med Jon Halvor sine tynne dekk (hybrid sykkel). Vi snakker ikke noe Bernt-Ole fart her, men helt greit.
Flott tur i supert vær.
fredag 29. august 2014
Ultrabirken 2014
Drammen noen dager før 29. aug. 2014.
Vi fortsetter noen hundre meter på grus, også bærer det inn på smal fjellsti. Sti av typen du finner på fjellet, med kun plass til en i bredden. Det er fortsatt mye stein, igjen litt trilling, men finner flyten litt lenger opp.
Det hele startet med usikkert rundt logistikken på dette rittet siden jeg gjør dette alene. Synes egentlig flere av gutta må skjerpe seg og stille til start i Birken igjen, trenger ikke å være Ultra'n, men vanlig Birken.
Enden på visa ble at jeg tok toget til Dal stasjon på torsdag ettermiddag, møtte en kar fra forumet til terrengsykkel.no jeg aldri har sett eller snakket med. Satt på videre i hans Golf, med et dertil knøttelite sykkelstativ. Min hang på nåde bakerst, hjula måtte vi ta av og putte inn i bilen. Videre overnatten jeg hos en vertsfamilie på Rena sammen med han. Det fungerte egentlig veldig bra, vi bodde veldig nære både nummerutdeling og start.
Så kommer dette med dekk. Med tanke på tiden jeg brukte, vet jeg at mange timers bekymring for hvilke dekk jeg skulle ha på sykkelen var helt unødvendig. Jeg hadde fint klart de 5.5 milene på grus med f.eks Ardent Race, kanskje brukt 10 min lenger, men det spiller liten rolle i sammenhengen. Nå ble det Schwalbe Nobby Nic 2.25 foran og Schwalbe Rocket Ron 2.25 bak. Begge med forsterkede sidevegger, som på Schwalbe-språket heter Snakeskin. Men usikkerheten om punktering var jo hele tiden til stede pga. litt lettere dekkvalg enn Ardent Race. Kombinasjonen fungerte faktisk svært godt hele veien, de triller godt på grus, og med tørt føre og mye stein ble ikke Rocket Ron glatte på svabergene heller.
Det å bo så nære start har sine store fordeler, du slipper å stå opp kl 04.00 for å rekke en buss fra Lillehammer kl. 05.00. Fredag morgen, klokka på 06.00, sto opp, god tid, god frokost, pakket ned, takket for meg og syklet rolig bort til start. Bedre oppladning foran et så langt ritt kan det ikke bli.
Så, endelig start på Ultrabirken 2014! Dette har jeg jo gnålet om siden høsten 2013, og veldig mye spenning skulle endelig ut av kroppen. Feltet dro av sted i svært behagelig tempo. Kan ikke sammenliknes med vanlig Birken i det hele tatt. Riktignok siger folk fra oppover mot Skramstad, men Ultrabirken tar en litt annen vei, så jeg ble ikke frakjørt så fort vi kom på grusvei. Dannet nok en slags baktropp, men ikke helt sist.
De første 5.5 milene gikk veldig bra, god fart på grusvei, og Rosinbakken kom til syne etter ca 2,5 timer på sykkelen. Rosinbakken går helt greit, den er jo ikke så lang og bratt som folk skal ha det til. Hyggelig med funksjonærer som deler ut rosiner og heier på oss få Ultrabirkere. Hordene fra fredagsbirken har ikke kommet så langt ennå.
På toppen av Rosinbakken står det skilt "Ultrabirken til høyre om 200m". Nå starter den egentlig Ultrabirken, grusveien har jo bare vært transport. Gjør en kort stopp, tar ut litt luft, og prøver å spise litt niste. Spise på sti, helt håpløst. Jeg mister kontakt med de få jeg syklet sammen med, trøkker i meg to brødskiver med syltetøy og kommer meg på sykkelen.
Stien vi starter på består for det meste av skobunn og stein. Mye stein, og spisse stein. Det blir faktisk litt trilling, ikke bra. Landskapet åpner seg litt, stien blir mer lik de hjemme, litt mer søle. Kommer meg over en ørliten "søle-myr", selvtilliten stiger. Litt mer sti og vi kommer ut på en skogsbilvei, og en matstasjon. For første gang i Birkensammenheng får vi servert både brødmat og salamipølse. Veldig godt, men håpløst å spise med litt puls. Stemningen er helt super, de fleste rundt meg har så god tid at de legger fra seg sykkelen og står stille og spiser.
Vi fortsetter noen hundre meter på grus, også bærer det inn på smal fjellsti. Sti av typen du finner på fjellet, med kun plass til en i bredden. Det er fortsatt mye stein, igjen litt trilling, men finner flyten litt lenger opp.
Etter en stund vender stien nedover en slak fjellside, relativt teknisk. Jeg har en bak meg som tydelig ønsker å kjøre fortere, kjenner jeg blir litt stresse av det, men stopper ikke. I bunnen av denne slake bakken er det en "myrbekk", og med høy selvtillit fra forrige bekkepassering "gøtser" jeg ut i bekken. FULL STOPP, over styret og rett i bekken. Nesten som å bade, blir både våt og litt kald. Greit nok. Men det verste er at at jeg slår venstre lår kraftig i en stein. Det gjør utrolig vondt.
Han bak meg spør, "går det bra?", og hva i all verden skal jeg svare?? Jeg er jo like hel, ingen ting er brukket, jeg svarer "greit nok". Hva med sykkelen er neste spørsmål. Og den er faktisk like hel.
Det å sykle oppoverbakker etter fallet er nesten helt håpløst, det verker i venstre lår, jeg har mistet piffen, men bestemmer meg allerede nå at dersom kroppen holder og jeg klarer å holde sperrefristen så skal jeg fullføre. Jeg karer meg til Hafjell, får en krampe jeg ikke har kjent maken til i en slak grusbakke før vi skal kjøre deler av downhilløypene. Må bare stå helt stille å la krampene ri av. Fytti, har ikke kjent det sånn før.
Hafjell var rett og slett ikke morsomt. Det er bratte svinger, om igjen og om igjen. Også veien opp da! Aner ikke hvor lang tid jeg brukte opp, men jeg måtte nok gå 98% av veien. Låra er ikke gode..
Kommer meg til Pellastova, og det er 45 min igjen til sperrefristen. Her møter jeg fortsatt andre Ultrabirkere som ligger etter skjema. Men neste sperrefrist er langt unna, tar noen brødskiver og roer ned. Beina føles bedre, og jeg tråkker fra Pellastova med godt mot. Men jeg kommer ikke lang, i første kneik slår krampene så kraftig til i høyre lår at jeg må stå stille lenge. Faktisk hele umulig å gå. Jeg vet ikke hvor lenge, men jeg kommer meg videre. Går sakte, og jeg fant vel ut på dette tidspunktet at jeg må gå de fleste oppoverbakker resten av turen. Tiden på 8 timer kan jeg se langt etter.
Resten av turen er nesten en endeløs stiferd med blanding av flotte stier, oppoverbakker til fots, og nedoverbakker som jeg definitivt ikke ville ha kjørt ned på trening. Nå må vel Sjusjøen komme til synes snart?? Jo, der, langt borte er det noe som minner om Sjusjøen, og hvor i all verden er Lillehammer.
Endelig siste matstasjon, men det er fortsatt 19km igjen. Ultrabirken tar selvsagt en annen vei mot mål enn vanlig Birken, og nå har det blitt så sent at folk har kommet fra jobb og startet med joggeturen eller turen med bikkja, mens jeg, jeg sykler fortsatt sykkelritt! En svært absurd opplevelse.
Ballettbakken! Full gass mot mål, må ta det med ro i kneika der jeg fikk kramper i fjor, men ellers er det fri fart. Kjører forbi en sliten fredagsbirker, lurer på hvor lang tid hun har brukt fra Rena til Lillehammer?
I mål etter 10t og 7min!
Han bak meg spør, "går det bra?", og hva i all verden skal jeg svare?? Jeg er jo like hel, ingen ting er brukket, jeg svarer "greit nok". Hva med sykkelen er neste spørsmål. Og den er faktisk like hel.
Det å sykle oppoverbakker etter fallet er nesten helt håpløst, det verker i venstre lår, jeg har mistet piffen, men bestemmer meg allerede nå at dersom kroppen holder og jeg klarer å holde sperrefristen så skal jeg fullføre. Jeg karer meg til Hafjell, får en krampe jeg ikke har kjent maken til i en slak grusbakke før vi skal kjøre deler av downhilløypene. Må bare stå helt stille å la krampene ri av. Fytti, har ikke kjent det sånn før.
Hafjell var rett og slett ikke morsomt. Det er bratte svinger, om igjen og om igjen. Også veien opp da! Aner ikke hvor lang tid jeg brukte opp, men jeg måtte nok gå 98% av veien. Låra er ikke gode..Kommer meg til Pellastova, og det er 45 min igjen til sperrefristen. Her møter jeg fortsatt andre Ultrabirkere som ligger etter skjema. Men neste sperrefrist er langt unna, tar noen brødskiver og roer ned. Beina føles bedre, og jeg tråkker fra Pellastova med godt mot. Men jeg kommer ikke lang, i første kneik slår krampene så kraftig til i høyre lår at jeg må stå stille lenge. Faktisk hele umulig å gå. Jeg vet ikke hvor lenge, men jeg kommer meg videre. Går sakte, og jeg fant vel ut på dette tidspunktet at jeg må gå de fleste oppoverbakker resten av turen. Tiden på 8 timer kan jeg se langt etter.
Resten av turen er nesten en endeløs stiferd med blanding av flotte stier, oppoverbakker til fots, og nedoverbakker som jeg definitivt ikke ville ha kjørt ned på trening. Nå må vel Sjusjøen komme til synes snart?? Jo, der, langt borte er det noe som minner om Sjusjøen, og hvor i all verden er Lillehammer.
Endelig siste matstasjon, men det er fortsatt 19km igjen. Ultrabirken tar selvsagt en annen vei mot mål enn vanlig Birken, og nå har det blitt så sent at folk har kommet fra jobb og startet med joggeturen eller turen med bikkja, mens jeg, jeg sykler fortsatt sykkelritt! En svært absurd opplevelse.
Ballettbakken! Full gass mot mål, må ta det med ro i kneika der jeg fikk kramper i fjor, men ellers er det fri fart. Kjører forbi en sliten fredagsbirker, lurer på hvor lang tid hun har brukt fra Rena til Lillehammer?
I mål etter 10t og 7min!
Jeg er helt alene i målområde. Ingen speaker, noen få som kommenterer at jeg kommer helt alene, må jo bare at det med god humor. Utrolig godt å være i mål, klarer nesten ikke å gå, men det går jo over. Tid for dusj, samt ringe to andre fra forumet på terrengsykkel.no, de skal jeg sitte på med hjem :-)
Ultrabirken 2015? Mulig!
Dette ble et lang innlegg, men det var jo en lang tur også...
søndag 24. august 2014
Glitrerunden med retur via Eiksetra og Skimten
Trening på sykkel 24. aug 2014
(Også en generalprøve på Maxxis Ardent Race før Ultrabirken)
Det er en god tradisjon å sykle Glitrerunden uka før Birken, holder tradisjonen ved like i år også. Kom endelig av gårde ca 12.20 (liker ikke å starte hjemmefra i øs pøs regnevær), og la i vei mot bakkene opp Stenseth terrasse og Årbogen. I dag valgte jeg veien opp istedet for gangstien som vi normalt sykler. Litt lettere å holde jevn fart når bakken ikke er fullt så bratt.
Ankommer Årbogen og starter på bakkene opp mot Ulevann (Urdevann). De er alltid lengre og litt seigere enn man tror, men jeg synes det går greit oppover. Det er såpass hardpakket grusdekke oppover mot Ulevann at jeg ikke merker så godt at jeg sykler med tyngre dekk enn normalt. Så alt vel for Ardent Race.
Passerer Ulevann etter ca 1t og 9min, litt vanskelig å si hvor mye tregere dette er i forhold til i fjor, jeg har jo syklet en litt annen vei oppover, men jeg innbiller meg at jeg ligger litt etter skjema. Jeg mener å huske at Jon Halvor og jeg klare Ulevann på akkurat timen, men det er noen minutter over. Jeg stopper ikke, men gir gass opp den lille bakken og setter kursen mot Vranglevollen.
Kort stopp på Vranglevollen, knipset et par bilder, hiver innpå en halv energibar og tråkker videre. God flyt nedover bakkene fra Vranglevollen. Ardent Race er et trygt dekk, det er helt sikkert. Sitter merkbart bedre i svinger med løs grus enn f.eks Rocket Ron.
Nå er det de flate lange grusstrekkene som står for tur, og her merker jeg at Ardent Race er tyngre enn typiske Birkendekk. Jeg må virkelig jobbe for å holde farten oppe. Pulsen blir høy også, såpass høy at syra kommer og farten må litt ned. Sykkelen føles treg og dvask. Jeg kan nok ikke legge all skyld å dekkene, men nesten 250g ekstra pr. dekk merkes. Vet ikke om mønsteret har så mye å si på flate grusstrekker?
Ved krysset ut i Vestsideveien er jeg nesten 10 min bak skjema fra i fjor. Og denne gangen var det heller ingen kuer og andre dyr som gjorde at jeg måtte holde farten nede fra demningen ved enden av Glitre.
Hiver innpå litt mer energi og starter på asfalten mot krysset opp til Eiksetra. Kjenner også at det er lurt å spise og drikke mer på slike langturer, mye mer fart i beina på asfalten nå enn forrige gang med Bernt-Ole. Da var det jo helt håpløst.
Kort stopp i krysset opp mot Eiksetra, tar frem matpakka og tenker jeg at fint kan spise mens jeg sykler rolig oppøver. Spising i motbakke fungerer dårlig, må gjøre en kort stopp for å fullføre matpakka. Burde vel egentlig skjønt det! Samtidig som jeg tråkker oppover blir himmelen bare mørkere og mørkere. Jeg aner vel hva som er i fære, og vurderer sterkt å snu, sola skinner jo i Lierdalen. Forsetter mot Eiksetra, kan jo ikke avslutte turen pga. regn. Igjen er det som himmelen åpner sine sluser, det bare bøtter ned. Full stopp, på med regnjakke, en liten pust i bakken, videre mot Eiksetra og Skimten. Ankommer Eiksetra og regnet ser ut til å gi seg, møter mange hyggelig folk som også er ute i regnet. Virker som folk var forberedt, de fleste kommer vandrende i store regnponsjoner.
Første kneika på dritarbakkene er relativt sølete, er det mulig å sykle opp? Og det er det, Ardent Race har et utrolig grep, selv på våt leire. Jeg klarer å sykle opp hele bakken, kanskje et halvt hjulspinn. Puls lang over 90% av maks på toppen av kneika, men moro at dekkene sitter. Tråkker noen få meter til, kryper til korset og triller. Med friske bein er det nok mulig å sykle enda lenger uten å gi seg. Jeg prøver på et par kneiker til, men er reservert pga regnet, og ikke minst, sliten i beina. Det blir å trille de bratteste kneikene opp dritarbakkene, men er imponert over feste til dekkene.
Moro å se dette krysset om sommeren, beveger meg ikke ut på myra, ser veldig bløtt ut. Men det må være noen som klarer å sykle over her med fatbike, tydelige spor :-)
Triller opp første kneika etter dette krysset, ganske bratt, kan sikkert sykles for de med stål i ben og armer. Videre innover mot Skimten imponerer Ardent Race meg stort. De sitter nesten som klister på våte svaberg og over røtter. Jeg prøver meg opp et stort og relativt bratt svaberg som jeg bare kunne glemme med Rocket Ron, tråkker rett opp uten å spinne! Så Maxxis har sine fordeler.
Helt nydelig å se Skimten igjen, og vite at nå er det nesten bare nedover. Været har lettet, av med regnjakke. Litt kål i den bratte steinrøysa inne i skogen på ved mot Tverken, men bortsett det går alt som en drøm. Ardent Race er jo tryggheten selv nedover, bare å koste på over hva du måtte finne av stein. Ta den siste setningen med en klype salt, det er nok folk som mener noe annet, og at enda tyngre dekk må til for å kjøre fort i skogen.
Full fart ned blåstein i dag også, må ta tre skikkelige gode oppbremsinger, armene er jo som gelé. Skjønner nå at downhill kan være veldig slitsomt.
Totalt en veldig bra tur.
Har vel nå bestemt meg for at Ardent Race utgår til Ultrabirken. Jeg kjenner meg såpass i ritt, vil jo ikke klare å ta det helt med ro på alle grusstrekkene frem til terrenget. Vil kikke på både km/t og pulsen. Lettere, men kanskje ikke fullt så solide dekk må på.
Tracking fra Endomondo finner du her:
Glitrerunden med retur via Eiksetra og Skimten
(Også en generalprøve på Maxxis Ardent Race før Ultrabirken)
Det er en god tradisjon å sykle Glitrerunden uka før Birken, holder tradisjonen ved like i år også. Kom endelig av gårde ca 12.20 (liker ikke å starte hjemmefra i øs pøs regnevær), og la i vei mot bakkene opp Stenseth terrasse og Årbogen. I dag valgte jeg veien opp istedet for gangstien som vi normalt sykler. Litt lettere å holde jevn fart når bakken ikke er fullt så bratt.
Ankommer Årbogen og starter på bakkene opp mot Ulevann (Urdevann). De er alltid lengre og litt seigere enn man tror, men jeg synes det går greit oppover. Det er såpass hardpakket grusdekke oppover mot Ulevann at jeg ikke merker så godt at jeg sykler med tyngre dekk enn normalt. Så alt vel for Ardent Race.
Passerer Ulevann etter ca 1t og 9min, litt vanskelig å si hvor mye tregere dette er i forhold til i fjor, jeg har jo syklet en litt annen vei oppover, men jeg innbiller meg at jeg ligger litt etter skjema. Jeg mener å huske at Jon Halvor og jeg klare Ulevann på akkurat timen, men det er noen minutter over. Jeg stopper ikke, men gir gass opp den lille bakken og setter kursen mot Vranglevollen.
Nå er det de flate lange grusstrekkene som står for tur, og her merker jeg at Ardent Race er tyngre enn typiske Birkendekk. Jeg må virkelig jobbe for å holde farten oppe. Pulsen blir høy også, såpass høy at syra kommer og farten må litt ned. Sykkelen føles treg og dvask. Jeg kan nok ikke legge all skyld å dekkene, men nesten 250g ekstra pr. dekk merkes. Vet ikke om mønsteret har så mye å si på flate grusstrekker?
Ved krysset ut i Vestsideveien er jeg nesten 10 min bak skjema fra i fjor. Og denne gangen var det heller ingen kuer og andre dyr som gjorde at jeg måtte holde farten nede fra demningen ved enden av Glitre.
Hiver innpå litt mer energi og starter på asfalten mot krysset opp til Eiksetra. Kjenner også at det er lurt å spise og drikke mer på slike langturer, mye mer fart i beina på asfalten nå enn forrige gang med Bernt-Ole. Da var det jo helt håpløst.
Kort stopp i krysset opp mot Eiksetra, tar frem matpakka og tenker jeg at fint kan spise mens jeg sykler rolig oppøver. Spising i motbakke fungerer dårlig, må gjøre en kort stopp for å fullføre matpakka. Burde vel egentlig skjønt det! Samtidig som jeg tråkker oppover blir himmelen bare mørkere og mørkere. Jeg aner vel hva som er i fære, og vurderer sterkt å snu, sola skinner jo i Lierdalen. Forsetter mot Eiksetra, kan jo ikke avslutte turen pga. regn. Igjen er det som himmelen åpner sine sluser, det bare bøtter ned. Full stopp, på med regnjakke, en liten pust i bakken, videre mot Eiksetra og Skimten. Ankommer Eiksetra og regnet ser ut til å gi seg, møter mange hyggelig folk som også er ute i regnet. Virker som folk var forberedt, de fleste kommer vandrende i store regnponsjoner.
Første kneika på dritarbakkene er relativt sølete, er det mulig å sykle opp? Og det er det, Ardent Race har et utrolig grep, selv på våt leire. Jeg klarer å sykle opp hele bakken, kanskje et halvt hjulspinn. Puls lang over 90% av maks på toppen av kneika, men moro at dekkene sitter. Tråkker noen få meter til, kryper til korset og triller. Med friske bein er det nok mulig å sykle enda lenger uten å gi seg. Jeg prøver på et par kneiker til, men er reservert pga regnet, og ikke minst, sliten i beina. Det blir å trille de bratteste kneikene opp dritarbakkene, men er imponert over feste til dekkene.
Triller opp første kneika etter dette krysset, ganske bratt, kan sikkert sykles for de med stål i ben og armer. Videre innover mot Skimten imponerer Ardent Race meg stort. De sitter nesten som klister på våte svaberg og over røtter. Jeg prøver meg opp et stort og relativt bratt svaberg som jeg bare kunne glemme med Rocket Ron, tråkker rett opp uten å spinne! Så Maxxis har sine fordeler.
Helt nydelig å se Skimten igjen, og vite at nå er det nesten bare nedover. Været har lettet, av med regnjakke. Litt kål i den bratte steinrøysa inne i skogen på ved mot Tverken, men bortsett det går alt som en drøm. Ardent Race er jo tryggheten selv nedover, bare å koste på over hva du måtte finne av stein. Ta den siste setningen med en klype salt, det er nok folk som mener noe annet, og at enda tyngre dekk må til for å kjøre fort i skogen.
Full fart ned blåstein i dag også, må ta tre skikkelige gode oppbremsinger, armene er jo som gelé. Skjønner nå at downhill kan være veldig slitsomt.
Totalt en veldig bra tur.
Har vel nå bestemt meg for at Ardent Race utgår til Ultrabirken. Jeg kjenner meg såpass i ritt, vil jo ikke klare å ta det helt med ro på alle grusstrekkene frem til terrenget. Vil kikke på både km/t og pulsen. Lettere, men kanskje ikke fullt så solide dekk må på.
Tracking fra Endomondo finner du her:
Glitrerunden med retur via Eiksetra og Skimten
torsdag 21. august 2014
Prøvetur med Maxxis Ardent Race
Trening på sykkel 21. aug 2014
Etter punkteringen på Konnerud på tirsdag måtte det bli nye dekk på offroaden. Ultrabirken nærmer seg og jeg ser at vanlige Rocket Ron vil være en stor risiko å bruke mellom Rena og Lillehammer neste helg. Punktering vil jeg helst unngå.
Tilfeldigvis var jeg på møte i Sandefjord på tirsdag og fikk kjørt innom Bikeshop på vei hjem til Drammen. Etter mange tanker om dekk rasket jeg med meg to stk Maxxis Ardent Race 29" i 2.2" bredde. For dere som ikke er så inne i dekkdebatten om dagen kan jeg opplyse om at Ardent Race er noe kraftigere enn de dekkene som normalt følger med en sykkel du kjøper i butikken. Det er tyngre en et typisk Birken dekk, men er lettere enn dekk som blir brukt på rene utforsykler.
Som dere ser av bildet er mønsteret ganske normalt, og min første tanke var jo at dette må jo trille greit, selv om vekten og robustheten er mye bedre enn normalt.
Jeg bestemmer meg for runden opp Thorleif Haugs vei, Landfalltjern, Tverken og hjem via blåstein. Første del av denne turen er jo på asfalt, og merker allerede at dette ikke ruller like lett som jeg er vant til. De virker tunge og trege.
Jeg er senere ute allerede ved sykehuset kontra andre dager med Rocket Ron og Nobby Nic. Nesten 2 min tregere bare på den korte biten. Og det blir ikke lettere oppover grusen på Thorleif Haugs vei legger. Pulsen rett opp i over 90% store deler av turen oppover mot Landfalltjern. Ankommer Landfalltjern ca 4 min tregere en forventet, ikke bra.
Gleder meg stort over blikkstille vann på Landfalltjern, sola som akkurat ligger over tretoppene. Gjorde et forsøk på å ta bilde,panorama fra telefonen.
Fortsetter videre mot Tverken via Landfallhytta og skogsbilveien mot Myrdammen. Kort stopp på Myrdammen, vurderer 2 sek om jeg skal prioritere stien som kommer opp over Tverken, men dropper dette pga. tiden. Fortsetter på den korte stien mot Tverken. Og her kommer dekkene til sin rett. Merker med en gang at de har et mye bedre grep på våte svaberg enn de jeg er vant til å bruke. Det hadde regnet tidligere på dagen, og jeg hadde ingen problemer med å tråkke rett opp våte svaberg.
De flyter også godt over røtter og har ingen problemer med løs skogbunn heller. Men de har ikke den bredden som Rocket Ron 2.25, spennende hvordan disse vil "flyte" igjennom en myr.
Ankommer Tverken på ca 1:05, altså ingen rekord akkurat. Tar noen bilder og vurderer ned Aron, men valget faller på ned Blåstein. Tenker at Blåstein kanskje er mer lik nedfartene på Ultrabirken, samt at jeg trenger å kjenne mer hvordan disse fungerer på asfalt.
Tror ikke jeg har kjørt så fort ned Blåstein før. Disse dekkene gir trygghet ala Hans Dampf, selv om de ikke har samme tykkelsen.
Asfalten fra toppen av Blåstein og hjem, merker vel ikke noe særlig forskjell. Må bli en tur til før jeg bestemmer meg for å bytte dekk (igjen).
Noen bilder til å sammenlikne:
Etter punkteringen på Konnerud på tirsdag måtte det bli nye dekk på offroaden. Ultrabirken nærmer seg og jeg ser at vanlige Rocket Ron vil være en stor risiko å bruke mellom Rena og Lillehammer neste helg. Punktering vil jeg helst unngå.
Tilfeldigvis var jeg på møte i Sandefjord på tirsdag og fikk kjørt innom Bikeshop på vei hjem til Drammen. Etter mange tanker om dekk rasket jeg med meg to stk Maxxis Ardent Race 29" i 2.2" bredde. For dere som ikke er så inne i dekkdebatten om dagen kan jeg opplyse om at Ardent Race er noe kraftigere enn de dekkene som normalt følger med en sykkel du kjøper i butikken. Det er tyngre en et typisk Birken dekk, men er lettere enn dekk som blir brukt på rene utforsykler.
Jeg bestemmer meg for runden opp Thorleif Haugs vei, Landfalltjern, Tverken og hjem via blåstein. Første del av denne turen er jo på asfalt, og merker allerede at dette ikke ruller like lett som jeg er vant til. De virker tunge og trege.
Jeg er senere ute allerede ved sykehuset kontra andre dager med Rocket Ron og Nobby Nic. Nesten 2 min tregere bare på den korte biten. Og det blir ikke lettere oppover grusen på Thorleif Haugs vei legger. Pulsen rett opp i over 90% store deler av turen oppover mot Landfalltjern. Ankommer Landfalltjern ca 4 min tregere en forventet, ikke bra.
Gleder meg stort over blikkstille vann på Landfalltjern, sola som akkurat ligger over tretoppene. Gjorde et forsøk på å ta bilde,panorama fra telefonen.
Fortsetter videre mot Tverken via Landfallhytta og skogsbilveien mot Myrdammen. Kort stopp på Myrdammen, vurderer 2 sek om jeg skal prioritere stien som kommer opp over Tverken, men dropper dette pga. tiden. Fortsetter på den korte stien mot Tverken. Og her kommer dekkene til sin rett. Merker med en gang at de har et mye bedre grep på våte svaberg enn de jeg er vant til å bruke. Det hadde regnet tidligere på dagen, og jeg hadde ingen problemer med å tråkke rett opp våte svaberg.
De flyter også godt over røtter og har ingen problemer med løs skogbunn heller. Men de har ikke den bredden som Rocket Ron 2.25, spennende hvordan disse vil "flyte" igjennom en myr.
Ankommer Tverken på ca 1:05, altså ingen rekord akkurat. Tar noen bilder og vurderer ned Aron, men valget faller på ned Blåstein. Tenker at Blåstein kanskje er mer lik nedfartene på Ultrabirken, samt at jeg trenger å kjenne mer hvordan disse fungerer på asfalt.Tror ikke jeg har kjørt så fort ned Blåstein før. Disse dekkene gir trygghet ala Hans Dampf, selv om de ikke har samme tykkelsen.
Asfalten fra toppen av Blåstein og hjem, merker vel ikke noe særlig forskjell. Må bli en tur til før jeg bestemmer meg for å bytte dekk (igjen).
Noen bilder til å sammenlikne:
 |
| Mindre forskjell enn først antatt. Maxxis Ardent Race til venste, Nobby Nic 2.25 til høyre. |
 |
| Tross ganske lave sideknaster er det svært godt grep oppover, både på svaberg og gjennom søle |
 |
| Mønster som liksom skal trille godt... Tror nok det er ment nedover og ikke bortover. |
tirsdag 19. august 2014
Punktering på Konnerud
Trening på sykkel 19. aug 2014
Høsten er her og det betyr terrengsykkeltrening på Konnerud for Ola. Som skrevet tidligere prøver jeg å trene samtidig på Konnerud disse dagene.
La ut på Andorsrudrunden (siste del av Montebellorittet), litt daff i beina, og litt regn i lufta. Merker godt at høsten er kommet, godt med vindvest og løse ermer. Runden går greit, men merker at farten Bernt-Ole og jeg hadde her sist, det kan jeg bare glemme. Kommer ikke så langt opp i første bakken i terrengpartiet heller, legger skyld på at jeg er alene og blir reservert av det. Ankommer til slutt Hagatjernveien etter 56 min, det er vel 10 min senere enn i våres (før Montebellorittet). Hadde noen gode runder her da.
Bestemmer meg for å prøve terrenget over til Konnerudgata, surrer litt med på finne inngangen fra Hagatjernveien, sykler for lang, snur og kjører på innover i skogen igjen. God fart, nydelig flysti, alt vel.. Så brått i bitteliten nedover bakke, svosj, vable, vable. Til dere som sykler en del, dere kjenner følelsen med en gang, her er det noe som ikke stemmer. Jepp, definitivt noe som ikke stemmer, det blir bråstopp og sjekk av bakhjulet. Og diagnosen er kort, jeg kan jo høre lufta som fyker ut av dekket! Var ikke dette poenget med å kjøre slangeløst da, slike punkteringer skulle jo ikke skje.
Prøver desperat å pumpe inn mer luft slik at jeg kan få trille ned til Konnerud via asfalten og rekke frem til bilen til avtalt tid. Helt håpløst, hver gang jeg pumper fiser dekket bare mer. Jeg gir opp, finner rift i dekket og tenker at dette må jo kunne reddes med slange. Snur sykklen på hodet, av med bakhjulet, av med klissete dekk sammen med en herlig blanding av våt grus og guffe.
Inn med slange, redningen er nær. For et klin, men drit nå i det. Pumper litt luft i slange, og det ser bra ut. Klapper alt sammen og begynner å pumpe. Men hva i svarte! Samme lyden igjen? Det må være feil. Pumper igjen, og igjen, men dekket blir ikke hardere. Feilsøking, slange må sjekkes. Av med dekket igjen, ut med slangen, og joda, tror du ikke at det er en sprekk på over 1cm i slangen. Prøver å legge litt guffe i sprekken og pumpe igjen. Særlig. Helt håpløst. På med dekket igjen. Her må det trilles.
Klokka er over avtalt tid, må bare få kontakt med Ola og melde at jeg har punktert. Heldigvis har han med mobil og jeg får gitt beskjed, og han vil sykle meg i møte.
Etter en liten stund på asfalt kommer en tidligere kollega i bil (som jeg tilfeldigvis traff på parkeringen før trening), og han spør faktisk om han skal kjøre meg ned til Konnerud. Snakk om flaks. Da blir det sykkel på taket og retur til Konnerud. Vi treffer Ola like ved rundkjøringa på Konnerud, han skjønner jo ingenting når han som kjører bilen stikker hode ut av vinduet og sier "sykler du ned igjen?" Joda, Ola legger seg på hjul og tråkker nedover til sletta.
Alt vel ved bilen, stemningen god og vi har mye å prate om på veien hjem denne kvelden. Er vel over en time forsinka hjem, men pytt pytt.
Nå blir det Rocket Ron, og Ardent Race på.
Høsten er her og det betyr terrengsykkeltrening på Konnerud for Ola. Som skrevet tidligere prøver jeg å trene samtidig på Konnerud disse dagene.
La ut på Andorsrudrunden (siste del av Montebellorittet), litt daff i beina, og litt regn i lufta. Merker godt at høsten er kommet, godt med vindvest og løse ermer. Runden går greit, men merker at farten Bernt-Ole og jeg hadde her sist, det kan jeg bare glemme. Kommer ikke så langt opp i første bakken i terrengpartiet heller, legger skyld på at jeg er alene og blir reservert av det. Ankommer til slutt Hagatjernveien etter 56 min, det er vel 10 min senere enn i våres (før Montebellorittet). Hadde noen gode runder her da.
Bestemmer meg for å prøve terrenget over til Konnerudgata, surrer litt med på finne inngangen fra Hagatjernveien, sykler for lang, snur og kjører på innover i skogen igjen. God fart, nydelig flysti, alt vel.. Så brått i bitteliten nedover bakke, svosj, vable, vable. Til dere som sykler en del, dere kjenner følelsen med en gang, her er det noe som ikke stemmer. Jepp, definitivt noe som ikke stemmer, det blir bråstopp og sjekk av bakhjulet. Og diagnosen er kort, jeg kan jo høre lufta som fyker ut av dekket! Var ikke dette poenget med å kjøre slangeløst da, slike punkteringer skulle jo ikke skje.
Prøver desperat å pumpe inn mer luft slik at jeg kan få trille ned til Konnerud via asfalten og rekke frem til bilen til avtalt tid. Helt håpløst, hver gang jeg pumper fiser dekket bare mer. Jeg gir opp, finner rift i dekket og tenker at dette må jo kunne reddes med slange. Snur sykklen på hodet, av med bakhjulet, av med klissete dekk sammen med en herlig blanding av våt grus og guffe.
Inn med slange, redningen er nær. For et klin, men drit nå i det. Pumper litt luft i slange, og det ser bra ut. Klapper alt sammen og begynner å pumpe. Men hva i svarte! Samme lyden igjen? Det må være feil. Pumper igjen, og igjen, men dekket blir ikke hardere. Feilsøking, slange må sjekkes. Av med dekket igjen, ut med slangen, og joda, tror du ikke at det er en sprekk på over 1cm i slangen. Prøver å legge litt guffe i sprekken og pumpe igjen. Særlig. Helt håpløst. På med dekket igjen. Her må det trilles.
Klokka er over avtalt tid, må bare få kontakt med Ola og melde at jeg har punktert. Heldigvis har han med mobil og jeg får gitt beskjed, og han vil sykle meg i møte.
Etter en liten stund på asfalt kommer en tidligere kollega i bil (som jeg tilfeldigvis traff på parkeringen før trening), og han spør faktisk om han skal kjøre meg ned til Konnerud. Snakk om flaks. Da blir det sykkel på taket og retur til Konnerud. Vi treffer Ola like ved rundkjøringa på Konnerud, han skjønner jo ingenting når han som kjører bilen stikker hode ut av vinduet og sier "sykler du ned igjen?" Joda, Ola legger seg på hjul og tråkker nedover til sletta.Alt vel ved bilen, stemningen god og vi har mye å prate om på veien hjem denne kvelden. Er vel over en time forsinka hjem, men pytt pytt.
Nå blir det Rocket Ron, og Ardent Race på.
Abonner på:
Innlegg (Atom)