Første skikkelig sykkelritt gjennomført. Og for en opplevelse :-)
Jeg har vel giret opp dette en del selv, skal nok innrømme det, hadde jo ikke mindre enn 115 i puls på startstreken.
Og jeg åpnet jo for hardt, som alle amatører gjør. Ble jo helt gira med startnummer på sykkelen og en haug med veldig spreke 40 åringer.
Løypa startet ut fra Hellerudsletta, først noen få km på asfalt, og det gikk jo veldig greit. Deretter var det over på grus, hadde vel kjørt ca 10m inn på grusveien før jeg så første kollega fra Umoe IKT som hadde punktert. Etter en stund på grus endret løypa seg litt litt mer terreng. Og dette blir jo moro tenkte jeg, litt stein og røtter, det har jeg jo øvd på... Men så startet folk å gå av syklene, for noen pingler tenkte jeg kort (veldig kort), for rundt neste sving startet gjørma! Og jeg trekker tilbake alle tanker om pingler, for var det en som ble pingle nå, ja så var det meg! Jeg liker jo ikke å bli vår på beina... Men det var bare å tråkke ut i det, jeg prøvde vel å hoppe fra stein til stein i begynnelsen, men skjønte etter en stund at det nytter jo ikke. Og når jeg ble ropt til "Se å få opp farta, skal du gå så kom deg til høyre, vi løper til venstre", ja da det bare å drite i det for å si det sånn. Så da ble det gjørmebad i sykkelsko i noen km.
Etter første strekke med gjørme fikk vi tilbud om å skylle av sykkelen, hm, smart tenkte jeg. Men at skylling av sykkel var det sammen som å stappe seg selv og sykkelen ut i en elv, det var også nytt. Der var også første matstasjon, med energidrikk, boller og bananer.
Nå gikk det videre på grus igjen. Hm, deilig å sykle litt igjen var vel tanken. Jeg traff på nok en Umoe IKT kollega og vi slo følge noen hundre meter. Han pratet vekk og villig, og tråkket gjorde han også. Mer enn meg faktisk, for jeg fikk en kommentar når vi kom i mål, at "jeg pratet og pratet jeg, og så etter deg Glenn, men plutselig var du ikke der...", neida, jeg var noen hundre meter lenger ned i grusbakken...
Nå ble noen km med grusvei, og mye oppover. Bakker og bakker. Noen lange, og noen bratt og litt fullt så lange. Men jeg fikk på en måte aldri helt igjen pusten eller pulsen. Det var vel mer eller mindre over 180. Men så kom endelig toppen... (etter nok et gjørmebad på noen km) Og for noen nedoverbakker! Helt vanvittig moro. Sykkelcomputeren klokket inn 62km/t som maks gjennom hele rittet, og den farten må ha kommet i disse nedover bakkene.
Asfalt... Yes, asfalt, dette skal bli godt var tanken når vi kom ned til Nittedal en eller annen plass. Men gleden var kortvarig. For her kom det noen god kneiker for å si det sånn, og nå begynte kreftene virkelig å bli borte. Jeg så en annen rytter langt der fremme, og merket at hm, kanskje jeg tar litt innpå han der. Og siden jeg triller godt i nedoverbakkene tok jeg innpå. Og prøvde ligge litt på hjul. Men siden jeg trillet bedre ble dette bare surr, så jeg triller vel fra han en stakket stund, helt til det kom en litt større kneik. Da var brått alle krefter borte, ned i første gir, og kanskje 4-5km/t.. Og da kom ha, sigende, og han bare tråkket fordi. Jeg hadde ikke sjanse i havet på å få beina til å gå raskere.
Etter en god stund på asfalt ble det grus igjen, og oppover..... Grus tærer på kreftene, ikke noen tvil om det. Og jeg som har meldt meg på Birken, hvorfor i all verden har jeg gjort det??? Tankene virret hverfall kraftig rundt i hodet når alle krefter var borte og første gir ikke er lett nok.
Mot mål ble det asfalt igjen, men jammen hadde ikke arrangøren lagt inn en skikkelig kneik på delvis grus/gress før vi kom oss til mål. Beina sa totalt stopp, og jeg måtte av sykkelen. Han bak meg strek mer eller mindre nei... Og en annen som kom opp på siden av meg fikk plutselig kramper i datt over på høyre side. Ting skjer i sykkelritt, ingen tvil om det. Kom meg opp på sykkelen på toppen av kneika, og fikk tråkket mot mål, nå var det bare få hundre meter igjen, deilig. Utrolig deilig å se målområde og føle at det å suse ned bakken til mål er godt, men hva er disse ekstra båndene på høyre side tro... Nei, vi skal jammen ta en ekstra runde inne på målområde. Nok en bakke før mål, og på grus/gress...
Endelig mål, utrolig deilig å tråkke de siste meterne over mål, bremse ned og kjenne at NÅ, nå er Kongerittet 2010 ferdig. :-)
Bilder kommer, må bare finne litt ut hvordan jeg skal få flettet det inn i teksten.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar