Birken 2010 - Selve rittdagen

Etter en tidlig morgen bar det endelig av gårde fra hytta og ned til Lillehammer.

Både sekk og bag var pakket, frokost spist og niste smurt. Og det var regn... og kaldt.

De lange liksom vanntette og pustende hanskene jeg hadde kjøpt noen dager i forveien visste seg å være det største drittkjøpet på jord. Jeg ble jo våt på hendene fra bilen og ned til bussen.. Og da snakker vi om kanskje 400m i nedoverbakke. Så lurt har jeg ikke følt meg på lenge.

Birken er mye logistikk! Og folk! Men alle folka er bilde, og gira, selv om regnet plasker ned, og det er knappe +10 grader i Lillehammer kl. 08.00 en lørdag morgen. Vinduene i bussen dogger så mye at sjåføren må stoppe etter ca 100m, men det er det ingen som bryr seg om. Alle prater om turen over fjellet, noen sikkert like spente som meg, andre prater om all søla fra i fjor. Og det kan jo ikke bli verre i år hører jeg mange snakker om... (Vel, time will show).

Rena
Etter ca 2timer med buss ankommer vi Rena. Og det regner.. Og regner. Og nå begynner ventingen, de andre skal starte rundt 11 til 11.30 tiden, mens jeg skal jo ikke starte før 13.30. Heldigvis kommer vi oss inn i gang på rådhuset på Rena, så vi slippe å stå mange timer i regnet og bli enda kaldere. Sykkelen lar vi stå like utenfor, og det går greit, uten lås.
Men å vente fra ca 10 til 13.30 er lang tid! Men jeg velger å benytte sjansen til å skifte til lang vinter-sykkelbukse, tenker at det er lurt med rapporter om ca 6 grader på fjellet, og at yr melder om regn i hele løypa, hele dagen. Jeg prøver også trikset med plastposer utenfor sykkelsokkene, men inne i skoa. Virker som det funker greit.

På Rena er det også en slik Birken-shop, finner heldigvis en hjelmlue (de siste som var igjen), det visste seg jo at den kom godt med i 4grader og regn over fjellet.

Start
Endelig start. Jeg får en siste klapp på skulderen av en oppmuntringskar, og vi alle blir ønsket god tur. Vi er siste pulje ut, og vi alle har mulighet til å ta igjen ca 14000 andre ute i fjellet. Det går ikke mer enn 100m fra start før jeg finner ut at speedometeret viser 0km/t og 0km kjørt. Hva i all verden, skal sykkelcomputeren svikte meg nå? Kjører litt tid, men må bare stoppe i kanten etter meget kort tid. Heldigvis er det bare den tappen som sitter på eikene som har vridd seg i transporten fra Lillehammer. Får raskt justert den og kommer i gang igjen. Alt virker, takk og lov!

Oppover mot Skramstadsætra klarer jeg å ta det med ro. Ser at det er et noe større felt der fremme, men velger å ikke stresse på å prøve å ta dem igjen. Har jo lest side opp og side ned om at man ikke skal kjøre altfor hardt opp til Skramstad.

Første tabbe!
Jeg skulle aldri ha byttet sykkelbukse på Rena. Den lange sykkelbuksa som jeg husker var så god fra et par turer i våres er definitivt ikke god nå. Det verker der nede etter kun få km tråkket. Må begynne å ståtråkke litt opp bakkene til Skramstad for å få en avveksling. Dette kommer jo til å irritere meg gjennom hele turen. Vurdere faktisk å stoppe for å skifte, men med alt det peset med overtrekk over skoa og sokker og kulde så frister ikke det heller, så jeg velger å fortsette.

Jeg sykler en god del sammen med en annen som sykler for førstegang, han har kun syklet 3mil før Birken, men klarer seg utrolig bra i bakkene. Vi passerer Skramstad likt etter ca 1t ute i løypa, og jeg er fortsatt tør og varm på beina, og tenker at dette med både plastposer og skoovertrekk er lurt.

I utforkjøringene ned mot Djuposet kjører jeg fra han jeg syklet sammen med, og synes dette er jo skikkelig moro! Det går virkelig unna, søle og vann spruter til alle verdens kanter. Så kommer søla og gjørma... Og jeg går ikke mer enn et par skritt ut i gjørma før jeg kjenner at noe kaldt kommer inn på føttene. Posetrikset og skoovertrekka - ikke spesielt tett. Det tar kanskje 10-12 sek, og vips, kald og vår på beina.

Men humøret hos alle er på topp, tross regn, kulde og gjørme! Spesielt jentene rundt oss, de skravler i vei, og er nesten litt for positive.

Etter gåpartiet er det grus igjen. Og enda så forsiktig jeg prøvde å være med sykkelen, så knaser kjede og gir noe så helt sinnsykt. Vil det holde i mål tenker jeg, og hvor er sykkelvasken som vi fikk på Kongerittet? Men sykkelvask kommer, og lang kø! Jeg velger å stå i køen, i frykt for at kjede og drivverk ikke holder til mål.

Eliten
Etter en god del km blir vi tatt igjen av eliten. Og for en fart. Det å kaste seg på hjul på de gutta der er bare å gi opp. De passerer omtrent som en bil... Men etter noen elitepuljer kommer det en pulje som ikke kjører like fort, og jeg prøver å henge meg på! Men med kalde bein så er det helt umulig. Gutta ligger i ca 35km/t innover på grusen og jeg holder ikke mer enn par hundre meter. Søren og! Og det var jo dette med å ligge på hjul som alle snakket så varmt om, at man skal skulle spare krefter over fjellet, samtidig som man fikk opp farten. I pulje 79 er det INGEN som ligger på hjul. Enten sykler folk sammen og skravler, eller så sykler de for sakte alene. Så turen over fjellet ble ren solo.

Kvarstad
Megagodt å se matstasjonen ved Kvarstad! Jeg holdt jo på å fryse i hjel, men stappet innpå med energidrikk, boller og bananer. NRK var jo stedet og sendt live, men jeg ble ikke intervjuet... Så vel ikke ille nok ut da! Flere drev og skiftet både klær og sokker, men bare tanken på å ta meg noe som helst bø meg midt imot. Jeg får heller bite tenna sammen og bli varm i Rosinbakken. Fikk også tips av funksjonærene om å gå litt i Rosinbakken for å bli varm på beina.

Rosinbakken
Endelig Rosinbakken. Den bakken alle snakker om... Men egentlig er ikke bakken så veldig bratt, den kommer bare litt langt ut i løypa! Midt i bakken dele de ut rosiner... Egentlig litt for langt opp i bakken, men det for så være. Kjede knaser nå så ille at jeg prioriterer en ekstra runde med olje og dytter innpå første gel for å få litt ekstra krefter opp bakken.
Det hjelper heldigvis på føttene å få litt. Vannen som mer eller mindre er is tiner sakte med sikkert opp.

Vi fikk høre at dette er sist bakken før det bærer utfor, MEN DET ER DET IKKE! Toppen av Rosinbakken er ikke på toppen. Det er enda noen km med lange og seige oppoverbakker før toppen.

Elgåsen
Endelig på toppen! Men jeg har brukt mye lenger tid enn jeg noen gang trodde. Klokka er faktisk 18.30 i det jeg passerer målestasjonen. Og noen funksjonærer snakker om spærrefrist.. Det ser ut som de vil stoppe meg, og jeg gjør en kort stopp, og uttrykker vel "FÅR JEG IKKE LOV TIL Å SYKLE I MÅL!!!??!" Men stor takk til en eldre funksjonær som står litt lenger bak de store gutta med hjelm og motorsykkel, han vinker meg videre... Jeg ekstra energi tilført fra ingensteds og tråkker vilt og hemningsløst vekk fra Elgåsen.

På vei mot mål
Og tro at det er 2 mil med nedover bakker etter Storåsen er også feil. For det går oppover igjen. Men ikke så mye som før, og der er asfalt. Nå er det bare å kline til. Jeg oppnådde vel maksfart på 62.8km/t nedover bakkene mot Lillehammer :-) Moro. Og endelig kommer litt av dette lagspillet til syne. Jeg ligger på hjul med en kar nedover mot Lillehammer, vi fliser fordi mange slitne folk som tar det med ro på denne dårlige asfaltveien. Han drar litt og jeg drar litt. Det er jo dette jeg ville oppleve! Han sykler fordi og sier, "heng deg på", og vi tråkker i stor fart mot Lillehammer.